onsdag 17. september 2014

Another week, same city.

Så var vi halvveis inn i en ny uke. Tiden har gått veldig fort, nå er det under to uker til skolen starter igjen og jeg har ikke engang levert et forslag til min bacheloroppgave. Kommer til å gi meg selv et hjerteinfarkt med all stressingen!
Av en eller annen grunn har jeg "I wanna go hooome for Christmas, let me go hooome this year" på hjernen. Jeg har jo tenkt meg hjem til jul, om enn bare for en uke. Håper ikke det er et tegn..

Anyways, siden siste innlegg har vi gjort litt av hvert. Jeg har handlet for en hel uke, og det kostet meg så mye som 300 kroner. Hardt liv. Hun ene vi bor sammen med levde på under 10 kroner uken forrige semester.. How? Det hadde jeg aldri fått til, men så er jeg heller ikke så glad i bønner og andre ting som selges i hermetiske bokser.

Emilia og jeg har kommet i gang med treningen igjen, og det føles både godt og vondt på samme tid. Veldig deilig å være tilbake, herlig å løfte tunge ting opp i luften. Dagen derpå er en helt annen sak. Når det gjør vondt å sette seg ned på toalettet kan man jo lure på om man har en mental lidelse som utsetter seg selv for sånne aktiviteter. Trøster meg med at det blir bedre.
Ellers har vi vært ute. Emilia og jeg dro ut med Dani, og vi hadde en sinnsyk kveld på the Walkabout på Temple. Allsangfaktoren var høy, og vi danset til svetten rant og lysene kom på. Vi kom oss hjem på et vis, til tross for at både Emilia og mitt kort sluttet å fungere. Litt sorte hull fra den turen hjem, men jeg våknet opp i min egen seng og det er jo en seier i seg selv. Dagen derpå var ikke like fantastisk, men Emilia og jeg har en tradisjon; Pizza Sundays! Da blir alt så mye lettere.

Ellers har vi hatt møte med resten av huset, og kommet til enighet om endel ting. Kjøkkenet var strøkent i tre dager, og alt var fryd og gammen. Egentlig mest gammen. Men så var det tilbake til samme gamle bombenedslag. I stad vasket Emilia skapene på utsiden, lite visste vi at de egentlig skulle være hvite. De var nemlig gule. Og da vår ene samboer så dette lo hun av oss og sa vi var rare som brydde oss så mye om renslighet. Ja, okei..

Nå ligger jeg i sengen og synes litt synd på meg selv. I morges da jeg hadde vært på do, og gikk tilbake til rommet mitt, var det akkurat litt for mørkt til at jeg så pappesken som sto midt i gangen. Sparket tåen inn i den, og nå er den mørkerød/lilla og dobbelt så stor. I tillegg har jeg fått influensa, og det kan jeg jo ikke. Jeg må jo sitte på skolen og gjøre reesearch til oppgaven. Enn så lenge propper jeg meg full av smertestillende. Noe jeg har god erfaring med (les: allergisk reaksjon i våres).

Uansett. tror jeg skal ta kvelden nå. Vi høres forhåpentligvis igjen om en uke ca. Forresten: kjøp gjerne Norsk Ukeblad denne uken. Har hele to saker på trykk, om reising og blogging!

Until then:

Beste 20 kronene jeg noen gang har brukt. Denne drikker jeg frokost av hver morgen!

Og dette er egokoppen. Skulle gjerne sagt at jeg fikk den av noen, men nei..

Før vi dro ut. Frokostkoppen kan brukes til alt!

Her har Emilia vasket skapet til høyre. Det kommer egentlig ikke frem hvor stor forskjellen er.

I dag før trening. Ingen tvil om at jeg hadde den fresheste tightsen!

torsdag 11. september 2014

Did you miss me, London?

Så var a tilbake! Endelig, altså. Ja, det mener jeg altså. Verste jeg veit er folk som gjør seg sykere enn dem er, altså.

Aanyways, søndagen som var reiste jeg tilbake til London igjen. Nærmere bestemt Surbiton. For dere som kanskje ikke er så kjent i Londons forstader, så ligger Surbiton i Surrey. Det gjør også Kingston, og jeg bor ca 15 minutter unna skolen, hvis du bruker bena.

Huset er veldig fint og sjarmerende, og vi har et stort kjøkken. De vi bor med? Mjæ, not so much. Veldig snille jenter, men de aner virkelig ikke hva rengjøring er. Føles litt som å være tilbake i Kingston Bridge House, minus hasjrøyken. Det første Emilia og jeg gjorde da vi våknet etter første natten, var å handle alle tingene vi trengte, inkludert en haug av rengjøringsmidler. Vi gikk deretter i gang med å rengjøre kjøkken og bad. Kjøkkenet svømte over av oppvask, vi kunne ikke engang se kjøkkenbenken. Etter timer med skrubbing og vasking gikk det hvert fall an å bruke kjøkkenet. Badet var en helt annen historie. Jeg skrubbet dusjen i en time, uten at det egentlig ble så mye bedre. Antar at det er det som skjer når man ikke vasker et bad. Noensinne. Heldigvis har vi to, og det andre er mye renere. Kaster opp litt i munnen min hver gang jeg ser at noen har dusjet på badet nede.

Utover det liker jeg rommet mitt veldig godt, har til og med egen walk-in. Jeg har også hatt tid til å treffe igjen venner, trene i parken samt spasere rundt i Kingston og minne meg selv på hvor mye jeg egentlig elsker denne byen. Om to uker starter skolen igjen, men innen den tid skal vi rekke masse sprell. På lørdag er vi en liten gjeng som skal ut i Central - Som jeg har savnet det. Virker også som det blir litt besøk denne høsten, og det er alltid koselig. Selv om jeg kanskje har skremt potensielt besøk med skildringen over..

Uansett, nå venter en episode til med Sex og Singelliv, før jeg skal lese litt og finne sengen tidlig. Håper dere alle har det bra der hjemme. Jeg savner dere allerede!

Her er noen bilder fra siste tiden. Snakkes plutselig!

Sånn ser jeg ut når folk ikke bryr seg om rengjøring.. Not amused

Her ligger jeg akkurat nå. Kosær sæ!

Første frokosten i nytt hus

Emilia hadde god plass i baksetet på veien fra flyplassen

mandag 25. august 2014

One year older, none the wiser

Shit Britt, det er rimelig lenge siden siste oppdatering nå. Andre året på Kingston bydde på veldig mye skolearbeid, og liten tid til å prioritere blogginnlegg.
Nå derimot, sitter jeg og venter på ei jeg skal intervjue, og da kan jeg slå i hjel litt tid. Har nettopp brukt rundt en time på å lese gjennom alle innleggene mine, og det er mange fine minner samlet på denne siden.

En kjapp oppdatering, til de som ikke er helt med lenger:
Jeg flyttet fra hølet med grisene, til en leilighet i Kingsnympton Park, med mine to svenske venner, Emilia og Alex. Utover høsten beæret den kjente, engelske muggen oss med sitt nærvær, og en kamp mot huseier var i gang. Hun mente vi var hysteriske skandinavere som ikke tålte litt mugg engang, vi mente at det ikke var meningen at det skulle være svarte sporer oppover veggene i hvert eneste rom. Summa sumarum endte vi med å kontakte advokat, og etter mye frem og tilbake vant vi til slutt og fikk erstatning. Men det innebar også at vi måtte flytte ut fra leiligheten. I det store og det hele var jo dette selvsagt helt topp, men det betydde også at vi måtte se oss om etter et nytt sted å bo. Alex valgte å gå andre veier, og flyttet fra Kingston. Emilia og jeg fant oss til slutt hvert vårt rom i et kollektiv med fem andre jenter. Det ligger ca 13 minutter unna skolen, hvis du tar bena fatt. Om under to uker flytter vi inn.

Det er altså 13 dager til jeg returnerer til Kingston for å starte på mitt siste år på Kingston University. Selv om det har vært mye rart med skolen, angrer jeg ikke et sekund på at jeg valgte å utdanne meg i England. Jeg har virkelig funnet min retning, og i sommer har jeg hatt praksis i Norsk Ukeblad. Det har resultert i til sammen seks artikler, som står på trykk utover høsten og våren. Første i dag, faktisk.
(Og der ringte intervjuobjektet mitt og utsatte saken til i morgen, så da har jeg all tid i verden.)

Ellers gleder jeg meg veldig til å se Emilia igjen, har ikke sett henne på fire måneder. Det er gøy å vite at man har funnet en venn for livet, i tillegg til å finne retningen man vil gå yrkesmessig. Vi leker faktisk litt med tanken om å flytte til New York etter endt studie til sommeren. Det er jo min store drøm, og med Emilias utdannelse innenfor journalistikk og politikk, finner nok hun jobb der før meg. Da blir det plutselig et navnebytte på denne bloggen.

Jeg har en million tanker om mitt siste år på Kingston. Da har jeg gått fem år på universitetet, og begynner å bli mett på studentlivet. Jeg er klar for å tjene penger igjen, ikke leve under fattigdomsgrensen. Jeg er også veldig klar for å bruke alt jeg har lært, i det virkelige liv. Ikke bare levere eksamen og oppgaver. Men før den tid må jeg fullføre det siste året. Jeg skal blant annet skrive en bacheloroppgave på 12 000 ord, og har muligens en liten idé til hva jeg vil skrive om.

Håpet er at jeg kan oppdatere bloggen litt oftere dette året. Jeg har minimalt med tid til besøk, så da får dette være en grei erstatning. Blir nok stille fra denne kanten frem til jeg er tilbake i Kingston, men til da: Let the countdown begin!