Thanks for the memories

I dag har jeg på en måte sagt litt ha det til hjembyen min. Selv om jeg er født og tilbragt store deler av barndommen min i Drammen, har jeg bodd lengst i Sandefjord. Og det var ganske fint å vandre rundt på Preståsen i kveld. Ingen andre mennesker og alle lysene fra sentrum. Jeg skvatt selvsagt hver gang jeg hørte en lyd, med tanke på at Preståsen Psykiatriske ligger rett ved, men jeg overlevde. Ingen gal øksemorder som gjemte seg i buskene. Og hvis noen lurte på hvorfor det blinket så fælt fra Sandefjords Tak tidligere i kveld, var det bare meg med min nye, superfancy telefon. Rimelig stolt, foråsiresånn. Uansett, fikk tatt noen fine bilder av byen som jeg egentlig elsker. Vi går bare gjennom en vanskelig periode nå. Neida, barn, mamma og pappa skal ikke skilles. Vi skal bare bo litt fra hverandre for å finne ut hva vi vil videre. Nå er det ikke mange dagene til jeg reiser. En helt ny verden venter meg i London. Pappa og jeg flyr over allerede på søndag. Let's get hammered.
Her er hvertfall litt bilder jeg tok av meg selv. Og siden jeg gikk alene måtte jeg ta bilder av meg selv. It's funny 'cause it's sad....

Ha det, da..

Ha det, Sandefjord!

Sykt oppfinnsom tagging!

Grei utsikt!